Tre skrifttyper, én skriver. Ingólfr Dagfinnsson og hans lovbog AM 68 4to
Middelalderskrivere behærskede flere end kun én skrifttype. Et norsk lovhåndskrift fra det 14. århundrede viser skriveren Ingólfr Dagfinnssons skriftstilsrepertoire.
De færreste middelalderhåndskrifter angiver direkte informationer om bestillere, skrivere og ikke mindst deres tidligste brugere. I de fleste tilfælde er forskningen blot efterladt med et par hints som f.eks. skrifttype, dialektale træk i modersmålstekster og – hvis tilgængeligt – illuminationer, der sommetider kan tilbyde informationer om håndskriftets tilblivelsessted og produktion.
Et norsk håndskrift i Den Arnamagnæanske Samling, AM 68 4to, giver os et unikt indblik i samtidens liv og politik.Håndskriftet, der blev skrevet af en enkel skriver i første fjerdedel af det 14. århundrede, har to kolonner med rubrikker og små røde initialer hist og pist. Håndskriftet efterlader ikke samme overvældende indtryk som andre tidssvarende håndskrifter, f.eks. det norske pragthåndskrift Codex Hardenbergensis (København, Det Kgl. Bibliotek, GKS 1154 fol., skrevet 1350-60). Ikke desto mindre blev AM 68 4to fremstillet og brugt i de højeste gejstlige kredse i Norge i det tidlige 14. århundrede.

AM 68 4to omfatter 66 blade af moderat størrelse (195 x 145 mm). Indholdet er primært Magnus Lagabøtes landslov (Landslög) fra 1274 for det østlige landskab Eidsivathing. Umiddelbart efter den såkaldte Kristindómsbölkr, der regulerer adskillelsen af kirkelige og kongelige magter i et kristent rigsfællesskab, følger en komplet version af den ældre kristenret for Eidsivating (Kristinréttr hinn forni). Et sådant fokus på de ældre kirkelove inden for den autoritative – og ikke mindst sekulære – Landslov er enestående for tidsperioden og tyder på, at håndskriftets oprindelige bestiller havde særinteresse i såvel verdslige som gejstlige sager. Faktisk er dette kirkelige fokus i AM 68 4to en direkte afspejling af håndskriftets første ejer, Ingólfr Dagfinnsson. Ifølge kolofonen til sidst i Landsloven var det Ingólfr, der ikke blot ejede, men også selv skrev håndskriftet (figur 1):
Blezsan ok varðueizlla foður ok sonar ok heilags andda eins guðs j þriningu ok arnaðar orð fru sancte marie ok hins hælga Olafsa. konungs ok allra heilagra manna se með oss nu oc iafnan late guð oss heila skiliazt ok suo finnazt oc gefe þæim æíganda er ritaðe þessa goða starflaun firir sin møðo amen (AM 68 4to, f. 63v)
“Velsignelse og beskyttelse af Faderen, Sønnen og Helligånden, én Gud i Hellig Treenighed, og den Hellige Fru Sancta Maria og den Hellige Kong Olav og alle Hellige Mænd være med os nu og i evig tid. Gud lade os tage afsked i godt helbred og så mødes igen og giv den ejer, der skrev dette god løn for hans arbejde. Amen.”
Med en smule anderledes farvet blæk har den samme hånd tilføjet navnet “Ingulfer dagfinz ſon” (“Ingólfr Dagfinnsson”) og ordene “a þeſſa logbok” (“ejer denne lovbog”). Ingólfr Dagfinnsson var aktiv som kongelig skriver, kontorist og senere kansler i Oslo i første fjerdedel af det 14. århundrede. Hans navn optræder i to former: Ingólfr klerkr og Ingólfr Dagfinnsson. En vis Ingólfr klerkr optræder som skriveren i et kongebrev fra Öckerö, som i dag er Bohuslän i Sverige, dateret den 22. juni 1300 (figur 2; Hødnebø 1960, 118-20; afskrift i DN I, 83-84). Kort tid forinden, den 9. Juni 1300 i Buskär, Bohuslän, skrev Ingólfr klerkr to kongebreve, som begge har forbindelse til Mariae Kirke i Oslo (afskrifter i DN XXI, 4-5). Den 10. maj 1324 blev Ingólfr klerkr nævnt i et brev fra Oslo (DN II, 130-31). Ingólfr Dagfinnsson blev derimod nævnt som skriver i et brev fra Bergen dateret 15. juli 1303 (afskrevet 1427 i håndskriftet AM 902 a 4to, f. 52r-v) og som vidne og rådmand i et brev fra Oslo dateret 28. april 1321 (DN V, 60-61).
Desværre findes kun brevet fra 22. juni 1300 bevaret i sin originalform blandt de breve, som Ingólfr selv skrev. Det er dog med al sandsynlighed samme skriver, som skrev ejernotitsen i AM 68 4to (Rindal 1983, 28; Halvorson & Rindal 2008, xxv). Da Ingólfr benævner sig selv klerkr i brevet og med hele navnet i håndskriftet, kan vi konstatere, at det er én og samme person, der bliver nævnt i alle de historiske kilder. Ingólfr klerkr Dagfinnsson var derfor i 1300 kongelig skriver, og ifølge teksten i kongebrevene arbejdede han sammen med tidens vigtigste personer, bl.a. kanslerne Åke og Snare Asláksson i Oslo. Åke var i al sandsynlighed allerede blevet provst i Mariae Kirke i 1299-1312 (Bagge 1983, 69, 114-45), og der er grund til at tro, at Ingólfr selv blev oplært dér. Omkring samme tid blev kirken kancelliet i Oslo, hvilket gjorde det muligt for Ingólfr at blive kongelig skriver i 1300. Brevet, som Ingólfr skrev den 15. juli 1300, beskriver delingen af arven efter ridderen og hirdmanden Ívarr Lóðinsson i det vestlige Norge, bl.a. mellem det indflydelsesrige benedikterkloster Munkeliv i Bergen. Ingólfr bevægede sig med andre ord rundt i Norges højeste kredse af gejstlige i det tidlige 14. århundrede. Men hvordan afspejles det i AM 68 4to?
På grund af skriverens østnorske ortografi og især tekstindholdet, der blev beskrevet ovenfor, antages det, at AM 68 4to blev skrevet i selve Mariae Kirke (Folkedal 1970, 109-25). Skriveren var utvivlsomt i stand til at afskrive, kompilere og modulere længere tekster professionelt alt efter bestillerens behov. Det ses for eksempel ved, at kristenretten for Eidsivating, som blev nævnt ovenfor, er flydende integreret i Landslov-teksten. De efterfølgende tillægslove og epilogen stammer fra forskellige kilder: I tillægslovene står, at de tilhører Frostating-redaktionen af Landsloven, mens epilogen stammer fra Gulating-redaktionen. Taget Ingólfrs status i betragtning kunne han dog lige så godt have skrevet håndskriftet i eget skrivestue, som med al sandsynlighed var forbundet med kancelliet. Et andet håndskrift fra samme værksted, AM 309 fol., blev hovedsageligt skrevet af to skrivere i samme periode som AM 68 4to, dvs. i første fjerdedel af det 14. århundrede. Ingen skriver- eller tekstforbindelser mellem de to lovhåndskrifter er hidtil blevet fundet, ud over at begge indeholder Landsloven for Eidsivating (Rindal 1983, 60). Men ligesom med andre lovhåndskrifter med forbindelse til kirker i det østlige Norge, som f.eks. AM 309 fol., er medtagelsen af en formentlig forældet kirkeret i AM 68 4to ikke overraskende: Gennem en længere magtkamp mellem kronen og kirken i Norge efter kong Magnus Lagabøtes død i 1280, blev der udstedt bestemmelser i 1290, 1316 og 1327, der erklærer, at de ældre kirkelove skulle følges i Norge. Det er nok i denne kontekst, at AM 68 4to blev brugt.
Hvis man tager ejernotitsen alvorligt, var det Ingólfr alene, der stod bag hele håndskriftet i sin oprindelige form. Dette er dog en problematisk antagelse, da to forskellige skrifttyper findes i den ældste del af AM 68 4to: En sen gotisk tekstur i brødteksten og en kursiva antikvior, der begynder fire linjer ovenfor ejernotisen og slutter i en tillægslov på håndskriftets efterfølgende blad. Det blev antaget, at begge skrifttyper blev skrevet af samme skriver, men hvem skriveren var, forblev uafklaret (Storm 1885, 562; Folkedal 1970, 109). Som det står skrevet i kolofonen, var det Ingólfr selv, der stod bag begge skrifttyper. Interessant nok findes der en overgang fra en kursiva til en teksturskrift i den tekst, der følger efter ejernotitsen på følgende blad (figur 1). Det illustrerer en transformation fra den ene til den anden middelalderskrifttype. Kursiv-skriften i ejernotitsen derimod findes andre steder i nedremargenen på f. 61v (Rindal 1981, 28), hvor Ingólfr tilføjede en tekst mere til kapitel 7 i afsluttende del af Landslov-teksten, der omhandler tyve og tyveri (figur 3). Brevet fra 1300, som nævntes ovenfor og som Ingólfr skrev, illustrerer endnu en form for gotisk kursiv, denne gang med tykkere skafter i de øvre vandrette streger, og tættere enkeltbogstaver. Ikke desto mindre er der ligheder mellem alle tre skrifttyper, f.eks. udformingen af bogstaverne g, r og s, hvilket tyder på én skriver for alle tre.
Der er kun blevet identificeret få norske middelalderskrivere, som står bag mere end ét håndskrift eller en håndfuld breve eller diplomer. Den nok bedst kendte er Páll Styrkársson, som, ud over 29 breve udstedt mellem 1325-51 (Sandstedt 2014, 44-45), også skrev en enkelt kopi af den berømte Tale mod Biskopperne (Varnaðarrǿða móte klerkom) af kong Sverrir Sigurðsson i blandingshåndskriftet AM 114 a 4to (ff. 3va-9ra) omkring 1315-1340 (Holtsmark 1931, 53) – dvs. samtidigt med Ingólfr. I modsætning til Ingólfr bruger Páll dog samme skrifttype gennem hele sin karriere, som mere eller mindre er en klassisk gotisk kursiv. Den måde Ingólfr arbejdede på AM 68 4to, kan derfor være det eneste eksempel på et norsk håndskrift, hvor en kongelig skriver har vist to sider af sit fag: Bogskrift og brevskrift.

Emner
Kontakt
Stefan Drechsler er forsker ved Universitetet i Bergen
- stefan.drechsler@uib.no
-
Litteratur
Bagge, Sverre. Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319. Bergen, Oslo & Tromsø: Universitetsforlaget, 1976.
DN = Lange, Chr. C. A., et al., eds. Diplomatarium Norvegicum. Oldbreve til kundskab om Norges indre og ydre forholde, sprog, slægter, sæder, lovgivning og rettergang i middelalderen. Vols. I–XXI. Christiania/Oslo: Kommisjonen for Diplomatarium Norvegicum, 1847–1970.
Folkedal, Aud Sandvin. “Gransking av paleografi og lydverk i kristenretten i AM 68 qv.” Unpublished MA Thesis. Bergen: Universitetet i Bergen, 1970.
Halvorsen, Eyvind Fjeld & Magnus Rindal. De eldste østlandske kristenrettene. Teks tetter håndskriftene, med oversettelser. Oslo: Riksarkivet, 2008.
Holtsmark, Anne. En tale mot biskopene. En sproglig-historisk undersøkelse. Oslo: Det Norske videnskaps-akademi, 1931.
Hødnebø, Finn. Norske diplomer til og med år 1300. Oslo: Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter, 1960.
Jóhanna Katrín Friðriksdóttir. Magnus the Lawmender’s Laws of the Land. Oxon & New York: Routledge, 2024.
Rindal, Magnus. “AM 309 fol. og Eidsivatings-redaksjonen av Magnus lagabøtes Landslov.” Unpublished manuscript. Bergen, 1981.
Sandstedt, Jade Jørgen. “Old Norwegian Vowel Harmony. A Quantitative Graphemic-Phonological Analysis.” Unpublished MA Thesis. Oslo: Universitetet i Oslo, 2014.
Storm, Gustav. ‘Haandskriftbeskrivelse’. Gustav Storm, ed., Norges Gamle Love indtil 1387. Vol. 4, 389–797. Christiania: Kommisjonen for Utgivelse av de Gamle Norske Lover, 1885.
Støtte
Bidrag til Månedens Håndskrift
Har du noget at sige om et eller flere håndskrifter i Den Arnamagnæanske Samling? Bidrag til kolumnet Månedens Håndskrift og få din forskning ud i verden! Skriv til Seán Vrieland (sean.vrieland@hum.ku.dk) for flere oplysninger.